21. desember 2009

Kjetil A. Brottveit: Nattradioen (2003)

Kjetil Brottveit kan skriva. Fyrste gong eg merka meg namnet, var då han skreiv i Studvest i Bergen midt i 90-åra; han har mellom anna òg skrive for Dag og Tid. Dette er så langt den einaste boka han har gitt ut; for tida er han redaktør for Forskerforum.

Norske boklesarar ville fått meir å le av viss han i staden skreiv fleire bøker. Eg lo høgt fleire gonger av denne boka, og det er mest språket eg ler av. Sjølve historia er ikkje så altfor original, men der er nok av gode setningar. Mot slutten skal dei to som får kvarandre treffast for fyrste gong, og Kari har fått to billettar til ein D.D.E.-konsert. Vil Roar vera med? "Han håpa han var ein mann i utvikling, men D.D.E.? Han må tenkje fort, men det går ikkje fort nok".

Boka har to hovudpersonar, Kari og Roar. Ho er på veg ut av eit forhold som ikkje fungerer, han er litt på leit etter ein kjærast. Alt ligg såleis godt til rette for at dei skal finna kvarandre. Roar finn seg rett nok ei anna midt i boka, men det går fort over, og til slutt går det altså etter planen.

Roar er frå Setesdal, og er stolt av koma frå landsbygda. Han har studert litt i Trondheim, og med litt velvilje kan ein kalla boka ein slektning av Bondestudentar og Sveve over vatna, som begge handlar om bygdestudentar, i høvesvis Oslo og Bergen. Det meste av sympatien i boka ligg på landet, men det er visst stas å bu i byen òg. Brottveit er fullt klar over at ting vert gjort annleis i by og bygd, i alle fall dei fleste på bygdene: "Mora vil gjerne ha slike lange frokostar med akevitt til som folk i byane har, pluss kanskje kultureliten i Vest-Telemark og Hallingdal."

Fram til det siste kapitlet vekslar boka mellom Roar og Kari. Han som skriv viser seg av og til, for å koma med korte observasjonar eller forklaringar. "Eg som skriv dette, vel vinkel fritt, og eg kunne svevande ha sett tårnet frå utsida òg, med det raude ljoset heilt i toppen av spiret, eit raudt ljos for fare, for sending?" Det er eit godt grep, det vert ikkje brukt for ofte, slik at ein velviljug lesar dreg litt på låtten når det skjer.

Språket i boka er godt, og det gjeld og ordutvalet. Brottveit verkar som ein medviten forfattar, som veit kva ord som høver. Må han henta eit ord frå bokmål, orsakar han seg med å seia at der finst ikkje noko godt ord for dette på nynorsk. I boka høyrer dei mykje på musikk, og ei rekkje gode songar og artistar vert nemnde. Når handlinga er lagt til Trondheim, er det som det skal vera at Motorpsycho vert nemnt nokre gonger, og det gjev jo nokre plusspoeng. Så får me heller leva med at bassist og vokalist Bent Sæther vert heimfesta til Grong.

Guffen tilrår.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar