31. desember 2018

Amadeus (1984)

Eg veit ikkje om denne filmen er nokolunde historisk korrekt, eller om han prøver å vera det, men det er ein fascinerande film. Her er to hovudpersonar - dei to komponistane Wolfgang Amadeus Mozart og Antonio Salieri. Salieri var frå Italia, og var hoffkomponist i Wien hjå keisar Josef II. Der har han ei høg stjerne, heilt til vidunderbarnet Mozart dukkar opp. Mozart kan trylla med musikken, og får snart ei langt høgare stjerne enn Salieri har hatt.

Salieri legg planar for å retta på dette. Han spelar på pengemangelen til Mozart, maskerer seg og bed Mozart skriva ei dødsmesse. Mozart er eigentleg like interessert i å skriva lettare musikk, musikk for folket, men tek på seg oppdraget. Kombinasjonen av høgt arbeidspress, mykje drikking, veik helse og ei kone som har teke med seg barnet deira til ein rolegare stad, gjer at Mozart vert sjukare og sjukare. Den siste natta han lever hjelper Salieri han med å fullføra dødsmessa, som fekk namnet Rekviem. Kona og barnet kjem tilbake nokre minutt for Mozart døyr.

Historia vert fortalt av ein aldrande Salieri. Han er innlagt på eit galehus, etter at han har prøvd å ta livet sitt. Det er eit godt grep (sjølv om den eldre Salieri truleg ville vore betre sminka i dag). Han fortel om tida Mozart var i Wien, og om korleis han sjølv var moralsk og god der Mozart ikkje hadde hemningar. Wien er ekstremt klassedelt, og alle diltar etter keisaren, ingen vil gjera noko som kan få han til å lika dei mindre. Mozart går litt på tvers av konvensjonane, og har det langt betre når han møter folk litt lågare på rangstigen. Og musikken er sjølvsagt strålande.

Guffen tilrår.

30. desember 2018

Inger Heiberg: Drøm mot virkelighet. En bok om Tor Jonsson (1984)

Hadde denne boka vorte skriven 15-20 år seinare, ville ho truleg fått ei anna form. Etter at Samlaget i 1999 gav ut ein biografi om Tor Jonsson, skriven av Ingar Sletten Kolloen, auka interessa for livet og diktinga til Jonsson. Kolloen-biografien er ei god og grundig bok, slik at andre som ville skriva om Jonsson måtte strekt seg høgare. Jamført med Kolloen-biografien er ikkje denne boka altfor imponerande.

Heiberg vaks opp i Lom, far hennar var prest i bygda. Ho var to år yngre enn Jonsson, og kjende til han frå oppveksten. Ho går kronologisk gjennom livet hans, og går grundig gjennom dei publiserte bøkene hans. Ho har hatt tilgang til ei rekkje kjelder, og bruker til dømes mange utdrag frå brev og konsulentfråsegner.

Det er likevel noko halvgjort over boka. Kanskje det er av di ho vil halda seg på avstand frå han ho skriv om, men me kjem ikkje tett nok på Jonsson. Ho går tettare på diktinga hans, men her vert det nesten for mykje. Det vert vanskeleg å fyglja ho, vanskeleg å sjå kva ho vil med dei lange og detaljerte gjennomgangane. Boka kunne altså trengt ei strammare redigering.

Guffen er lunken.

Relatert på kulturguffebloggen
Sparre Olsen: Tor Jonsson-minne (1968)
Ingar Sletten Kolloen: Berre kjærleik og død. Ein biografi om Tor Jonsson (1999)
Teigen og Ottesen (red.): Meg kan ingen grava ned. Artiklar om Tor Jonsson (2017)
Pedro Carmona-Alvarez leser Tor Jonsson (2021)

28. desember 2018

Jason Zinoman: Letterman (2017)

Eg veit vel eigentleg ikkje så mykje om amerikanske talkshow. Eg kunne sikkert ramsa opp namna på fleire talkshow-vertar, men eg veit ikkje korleis programma deira er, og heller ikkje korleis dei ser ut eller kva publikum dei vender seg mot. Eg var eit år i USA for lenge sidan, seint i 1980-åra, og såg så vidt på nokre av talkshowa då. Nokre eg var på besøk hjå tilrådde Johnny Carson, andre heldt på David Letterman. Carson var eg ikkje spesielt imponert over, men Letterman var bra. Ved seinare besøk i USA såg eg av og til programma hans, og for femten år sidan sende òg NRK2 programma hans i eit halvår (omtrent).

Eg likte det eg såg. Letterman er språkleg god - ikkje berre snakkar han godt med gjestar, men han fortel òg vitsar og historier på ein suveren måte. Mange av dei faste innslaga var solide, samspelet med Paul Schaffer, den musikalske leiaren, var finfint. Det var likevel slik at programmet tapte seg etter at gjestane kom inn, det fyrste kvarteret, der det var vitsar og filmar og ulike innslag, svinga langt meir.

Letterman gav seg i 2015. Etter det har han mellom anna laga ein serie for Netflix, der han gjer timelange intervju med utvalde personar.

Denne boka tek føre seg heile karriera til Letterman. Han arbeider i studentradio, han var vermeldar for ein lokal fjernsynsstasjon, han var vert for eit frukost-TV-program, før han i 1982 tok til med kveldsprogram. Heile vegen mot kveldsprogramma tøyde han grensene for korleis programma burde vera, og slik vart det òg etter at det vart kveldsprogram. Noko fungerte, noko var mindre vellukka, men han fekk etter vart mange sjåarar. Ei tid, etter at Carson pensjonerte seg, var han den mest populære talkshowverten. Boka fortel historia godt. Mange bøker om komikarar eller komiske tema prøver for hardt å vera morosame sjølv, men slik er det ikkje her. Her er mange gode anekdotar, mange fornøyelege episodar, men dei vert fortalde slik dei skal forteljast.

Guffen tilrår.

Meir Letterman på kulturguffebloggen
My Next Guest Needs No Introduction (sesong 1, 2018)
My Next Guest Needs No Introduction 
(sesong 2, 2019)
My next Guest Needs No Introduction (sesong 3, 2020)
My Next Guest Needs No Introduction (sesong 4, 2022)

17. desember 2018

James Hawes: The Shortest History of Germany (2017)

Marit og eg var i Berlin for mange år sidan. Me vart fascinerte av byen, slik mange vert, og snakka om korleis det ikkje er mange byar som har ei så rik historie. Eg har ei kjensle av at eg såg litt halvhjarta etter ei bok om tysk historie då eg var der. Eg fann ingen ting, i alle fall ikkje på eit språk eg forstod.

Dette hadde eg gløymt i mange år, heilt til eg fann denne boka i ein bokhandel i Bergen. Det er ei svært komprimert historie bok, grovt rekna er det 2000 år på 200 sider. Det går altså fort, men det går aldri for fort til at Hawes misser kontrollen. Boka er delt inn i fire hovudkapittel. Kvart av desse handlar om 500 år, og det er sjølvsagt dei 500 siste som får mest plass.

Han ser fleire lange liner. Det vert fort opplagt kvifor dei som lærte historie då dei gjekk på skulen var opptekne av elver. Dei to viktigaste elvene i Tyskland er Rhinen og Elbe. Dette var grenseelver, og er det framleis i Tyskland i dag. Aust for Elbe er rota til alt vondt - det var her det preussiske riket oppstod, det var her nazipartiet hadde størst støtte, det er her AfD har mest støtte i dag. Om nazipartiet skriv Hawes mellom anna at om ein skal koka nazi-sympatiar ned til eitt einaste ord, er det religion. Område med overvekt av protestantar støtta nazistane; område med overvekt av katolikkar støtta andre parti. I sørvest-Tyskland, vest for Rhinen og langt vest for Elbe, stod katolikkane så sterkt at nazistane ikkje våga å avretta ein pater som fordømte nazi-politikken under andre verdskrigen - dei var redde for at det ville føra til borgarkrig.

Guffen tilrår.

16. desember 2018

Bjørn Gabrielsen: Lutefisk på prærien (2001)

Det er ikkje heilt uvanleg med bøker der nordmenn (eller andre) reiser gjennom USA. Utgangspunktet for Gabrielsen er at han vil leita etter det norske Amerika. Mot slutten av boka innser at han eigentleg har gjort noko heilt anna. Han har vore innom i det norske Amerika, men han har vore like mykje i resten av Amerika.

Sånn heilt apropos ingenting: Eg hadde eit liknande utgangspunkt då eg tok hovudfag, og oppgåva mi fekk òg eit liknande namn: Med lutefisk i flaggstanga. Eg skreiv om ein norskamerikansk festival i Minot, Nord-Dakota, og det Gabrielsen skriv om besøket sitt i den byen viser kor lite viktig det norskamerikanske vert for han. Han nemner ikkje den skandinaviske parken i byen, der det står to gamle hus frå Telemark, ein kopi av ei stavkyrkje, ei statue av Sondre Norheim, monumentet Sondre Norheim Eternal Flame, og nokre svenske og danske greier. Han nemner ikkje festivalen før i sluttorda. I staden skriv han om ein bar han har vore på, og det er stort sett det denne boka handlar om: Norsk forfattar går på bar.

Han skriv sjølvsagt ikkje berre om drikking. Han skriv mykje om folk han møter og stader han besøker, men han skriv eigentleg mest om seg sjølv. Det kunne vore greitt nok, men då burde han ha vore hakket meir interessant. Skulle denne boka vorte ein fulltreffar burde han òg ha skrive meir underhaldande. No vert det heller keisamt, og boka vert difor ei av reisebøkene frå USA som ikkje er altfor vellukka.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

15. desember 2018

Jon Savage: The England's Dreaming Tapes (2010)

Ei av dei beste bøkene om Sex Pistols og dei åra punken oppstod er England's Dreaming, som Jon Savage gav ut i 1991. Savage intervjua ei rekkje personar då han arbeidde med den boka, og bortimot tjue år seinare samla han tretti-førti av dei intervjua i denne boka.

Han snakka med alle dei fire ur-pistolane, med manageren deira, med folk knytt til butikken hans (SEX), med folk i andre band, med folk i media, med folk frå New York, med folk frå Manchester, og med andre av dei som spelte ei rolle i 1976-79. Intervjua vert trykte utan kommentarar, og det er jamt over innsiktsfullt og godt.

Sjølvsagt er det mange som hugsar ting annleis. Sjølvsagt er det mange som prøver å framstilla seg sjølv i eit betre lys. Svært mange seier at for dei var punken daud lenge før Sex Pistols vart oppløyst.

Mange får òg spørsmål om Sid og Nancy. Alle, kanskje med eit eller to unntak, seier at Nancy var ei nepe. Svært mange seier at Sid var langt meir intelligent enn han gav uttrykk for. Dei to siste intervjua er med to som var til stades då Sid døydde, det aller siste intervjuet er med mor hans, som kjøpte heroinen som drap han.

Guffen tilrår.

Meir Savage på kulturguffebloggen
England's Dreaming (1991)
Time Travel (1997)
This Searing Light, The Sun and Everything Else (2019)

Meir Sex Pistols på kulturguffebloggen
Glen Matlock: I was a Teenage Sex Pistol (1990)
Jon Savage: England's Dreaming (1991)
John Lydon: Rotten (1993)
The Filth and the Fury (film, 2000)
David Nolan: I Swear I Was There. The Gig That Changed The World (2006)
Trygve Mathiesen: Banned in the UK (2010)
Trygve Mathiesen: Sid's Norwegian Romance (2011)
John Lydon: Anger Is an Energy (2014)
Johan Kugelberg (red.): God Save Sex Pistols (2016)
Steve Jones og Ben Thompson: Lonely Boy (2016)
Mal-One & The Punk Collective: Worlds End (2020)
Pistol (fjernsynsserie, 2022)

12. desember 2018

Agnes Ravatn: Stoisk uro (2018)

Denne boka inneheld to seriar Ravatn skreiv for Dag og Tid. Begge seriane handla om filosofi. Den fyrste ser ut til å ha vore tenkt som ein gjennomgang av filosofihistoria; i den andre tek ho føre seg Kierkegaard. Den fyrste serien sluttar brått, truleg bråare enn ho hadde tenkt - den siste artikkelen sluttar med ei tilvising til den neste artikkelen, altså ein artikkel som aldri kom.

Stort sett er det underhaldande lesnad. Av og til er det glitrande humor, andre gonger er det litt for stilleståande. Ho hentar fram sentrale omgrep hjå filosofane, og prøver å overføra dei til samtida vår, eller til hennar eige liv. Eg reknar med at dette er einaste gongen nokon flettar sitt eige frieri inn i ei bok om filosofi. I alle fall viss me avgrensar oss til frieri i Disneyland i California, der ho frir med ein Mikke Mus-ring, og der det sit ein ung gut dei ikkje kjenner på setet mellom Ravatn og han ho frir til.

Guffen tilrår.

Meir Ravatn på kulturguffebloggen
Veke 53 (2007)
Ikke til hjemlån (2008)
Stillstand (2009)
Folkelesnad (2011)
Fugletribunalet (2013)
Operasjon sjølvdisiplin (2014)
Verda er ein skandale (2017)
Dei sju dørene (2019)
Gjestene (2022)
Alle mot alle (2023)

10. desember 2018

Per Petterson: Menn i min situasjon (2018)

Av og til, når eg les ei ny bok av ein norsk forfattar, tenkjer eg at ho eller han må vera ein av dei beste forfattarane i landet. Men når eg les ei ny bok av Per Petterson, tenkjer eg av og til at han må vera den aller beste forfattaren i landet. Han har gjeve ut ei rekkje flotte romanar, denne plasserer seg fint i den rekkja. Måten han manar fram ei stemning på dei fyrste sidene er glimrande.

Me er i kjent Petterson-farvatn. Hovudpersonen er Arvid Jansen, ein forfattar som for eit år eller to sidan miste fleire familiemedlemmar i ei ulukke. Kona har òg flytta ut, saman med dei tre døtrene deira. Arvid slit med alt dette, han går frå bar til bar og frå kvinne til kvinne. Dei dagane han har ansvar for døtrene prøver han å ta seg saman, utan at det alltid er like vellukka.

Det er stort sett glitrande litteratur, dette. Petterson skriv så flott, og dei lange setningane med mange komma heng så flott saman. Det er seks år sidan sist Petterson kom med ny bok, og me får verkeleg vona at det ikkje vert like lenge til neste gong.

Guffen tilrår.

Meir Petterson på kulturguffebloggen
Aske i munnen, sand i skoa (1987)
Ekkoland (1989)
Det er greit for meg (1992)
Til Sibir (1996)
I kjølvannet (2000)
Ut og stjæle hester (2003)
Månen over Porten (2004)
Jeg forbanner tidens elv (2008)
Jeg nekter (2012)
Ut og stjæle hester (film, 2019)
Mitt Abruzzo (2021)

9. desember 2018

The Ballad of Buster Scruggs (2018)

For eit år eller to sidan vart det meldt at Coen-brørne skulle laga ein western-serie for Netflix. Tiltaket vart etter kvart gjort om til ein novellefilm, med seks delar. Det er stort sett fornøyeleg, og er vel det beste Coen-brørne har gjort sidan No Country for Old Men.

Gjennom dei seks delane møter me alt som finst av faste element frå westernfilmane. Raske revolvermenn, vogntog, indianarangrep, horehus, poker (med innlagt dead man's hand), bankran, gullgraving, henging, diligence, og enorme mengder skyting. Me møter òg det som finst av faste element frå Coen-filmar - humor, suverent skodespel, fabelaktige bilete, og gode historier.

Ein av delane, den om dei to som reiser rundt for å underhalda leirar og småbyar, er ikkje altfor imponerande, men elles er det meir enn godkjent. Her er ein fin historie om ho som reiser saman med broren over prærien, for å kanskje gifta seg med ein som bur i Oregon. Buster Scruggs har ein fantastisk teknikk for å ta knekken på ein revolvermann som siktar på han, inne i ein saloon. Ein bankranar som vert hengt saman med tre andre har den løgnaste replikken eg har høyrt på lenge: Han som står ved sida av han tek til tårene, og bankranaren spør: "First time?"

Guffen tilrår.

Mykje meir Coen på kulturguffebloggen
Blood Simple (1984)
Raising Arizona (1987)
Miller's Crossing (1990)
Barton Fink (1991)
The Hudsucker Proxy (1994)
Fargo (1997)
The Big Lebowski (1998)
O Brother, Where Art Thou? (2000)

The Man Who Wasn't There (2001)
Ethan Coen: The Drunken Driver Has the Right of Way (bok, 2001)
Intolerable Cruelty (2003)
William Rodney Allen: The Coen Brothers Interviews (bok, 2006)
No Country for old Men (2007)
Burn After Reading (2008)
A Serious Man (2009)
True Grit (2010)

Jenny M. Jones: The Big Lebowski (bok, 2012)
Inside Llewn Davis (2013)
Hail, Caesar (2016)

5. desember 2018

Gåten Orderud (2018)

I mai 1999 vart ei kvinne og foreldra hennar drepne i kårhuset til foreldra på garden Orderud. Mistanken gjekk raskt i retning av broren/sonen og kona hans - Per Kristian og Veronica Orderud. Saman med to andre - Kristin Kirkemo (syster til Veronica) og Lars Grønnerød (eks-kjærasten hennar) vart dei dømde for medverknad til drap. Dei har sona dommane sine, og broren/sonen og kona prøver å få saka opp på ny, slik at dei kan verta frikjende. Ut frå det denne serien fortel har dei ei dårleg sak.

Det er ei fascinerande historie. Det meste var kjent frå før - saka fekk enormt mykje plass i media. Mykje av det hadde eg gløymt, sjølvsagt, men det dukka opp att. Og det meste av det som vart nemnt peika i retning mot minst ein av dei fire som vart dømde. I hovudhuset på garden var det kulemerke i eit bord og ein vegg - desse skadane kom då Kirkemo og Grønnerød leverte våpen til ekteparet. Heime hjå Grønnerød fann politiet eit våpenmagasin som var brukt under skytinga. Det dømde ekteparet hadde ein gardskrangel gåande med foreldra hans, og under rettssaka kom det fram at Per Kristian Orderud hadde forfalska ein signatur på ein kjøpekontrakt. Nokre dagar før mordet ringde ein anonym mann til 180 for å fortelja om drapet, og denne telefonen kan ha kome frå huset der Kirkemo budde. Kirkemo hadde aldri vore inn i kårhuset, men kunne fortelja politiet kvar sikringskåpet i huset var. Og så vidare. Alt tyder altså på at dommen var korrekt. Ingen er dømt for å ha utført sjølve morda, men dei fire er dømde for medverknad.

Serien tek aldri heilt av. Øystein Milli, krimreportar i VG, er ein slags programleiar som snakkar med nokre av dei innblanda, tek med seg politifolk på moglege fluktvegar gjennom skogen, ser på bevismaterialet som er lagra hjå Kripos, og greier seg heilt greitt. Men serien treng noko uventa, noko som gjer at ein verkeleg vert nyfiken på kva som skal skje vidare.

Guffen er lunken.

3. desember 2018

Paul Auster: Oracle Night (2003)

I alle dagar - Paul Auster skriv ein roman om ein forfattar som bur i Brooklyn. Who would have thunk?

Denne forfattaren, Sidney Orr, er på veg tilbake til hektene etter alvorleg sjukdom. På ei vandring gjennom nabolaget ser han ein ny butikk, og der kjøper han ei blå notatblokk. Han har ikkje skrive noko på lenge, men notatblokka er så god at han skriv ein historie. Den historia er god, men han måler seg inn i eit hjørne - helten låser seg ved eit uhell inn i eit rom langt under jorda, om lag samstundes som den andre som veit om dette rommet døyr. Korleis skal han koma seg ut? Orr ser inga løysing, og legg vekk heile historia. Han skriv ei anna, ei historie han ser på som pinleg, men som kanskje kunne vorte eit filmmanus han kunne tent mykje pengar på.

I den verkelege verda har Orr eit godt liv. Han bur saman med kona si, ei kvinne det verkar som om han ikkje kjenner spesielt godt. Han vitjar ofte forfattaren John Trause (her går anagram-alarmen), og oppsøkjer òg son til Trause. Han er til stades også i den verkelege verda, men han likar seg minst like godt i dei verdene han diktar opp.

Det er ei fin bok. Ho er velskriven, og er svært godt komponert. Historiene Orr diktar opp vert grundig referert, slik at det på sett og vis er fleire bøker i éi, og det er jo eit grep Auster er kjent med.

Guffen tilrår.

Meir Auster på kulturguffebloggen
The Invention of Solitude (1982)
Paul Benjamin: Squeeze Play (1984)
The New York Trilogy (1987)
In the Country of Last Things (1987)
Moon Palace (1989)
The Music of Change (1990)
Leviathan (1992)
Mr. Vertigo (1994)
Smoke (film, 1995)
Timbuktu (1999)
True Tales of American Life (redaktør, 2001)

The Book of Illusions (2002)
Auster, Karasik og Mazzucchelli: City of Glass (teikneserie, 2004)
Auggie Wren's Christmas Story (2004)
The Brooklyn Follies (2005)
Travels in the Scriptorium (2006)
The Inner Life of Martin Frost (2007)
Man in the Dark (2008)
Invisible (2009)
Sunset Park (2010)
Winter Journal (2012)
Paul Auster og Siri Hustvedt (Bergen 2.2.13)
Auster and Coetzee: Here and Now (2013)
Report from the Interior (2013)
4 3 2 1 (2017)
A Life in Words. Conversations with I.B. Siegumfeldt (2017)
Talking to Strangers (2019)
Groundwork (2020)
Bloodbath Nation (2023)
Baumgartner (2023)

2. desember 2018

Making a Murderer, sesong 2 (2018)

Making a Murderer var ein glimrande dokumentarserie. Han handla om Steven Avery, som sat tolv år (av totalt atten) i fengsel for eit brotsverk han ikkje hadde gjort. Han vart sett fri etter nye DNA-testar, men etter at ei kvinne vart drepen på eigedomen hans vart han dømt, saman med den seksten år gamle nevøen sin, Brendan Dassey. Det var ein serie der historia heile tida tok uventa vendingar.

Slik er det ikkje i denne sesongen. Her går to handlingar parallelt - ein advokat prøver å få saka til Avery opp att, eit anna advokatpar prøver å få saka til Dassey opp att. Det kunne vore eit godt utgangspunkt for ein dokumentarfilm på ein time eller to, men her vert det drege ut over ti timeslange episodar. Dei fleste episodane er bygd opp likt: Advokatane snakkar om ting dei har funne. Avery-advokaten vitjar mor til Avery. Foreldra til Dassey snakkar om at dei vil ha sonen sin ut frå fengsel. Ei rekkje klipp frå nyheitssendingar viser at saka framleis engasjerer. Opptak av telefonsamtalar med Avery eller Dassey vert spelte av. Klipp frå rettssaka vert vist.

Det vert altfor, altfor seigt. Vinklinga er òg altfor partisk - advokaten til Avery får koma med lange innlegg utan at nokon motseier ho. Ho bruker mykje tid på å ta testar som skal visa at påtalemakta tolka ulike bevis feil. Ho legg fram desse testresultata som om dei er prov, men dei kan like gjerne kallast Thor Heyerdahl-bevis - ho viser kva som kan ha skjedd, ikkje kva som har skjedd.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Relatert på kulturguffebloggen
Michael Griesbach: The Innocent Killer (2014)
Making a Murderer (2015)

29. november 2018

Hjalmar R. Holand: My First Eighty Years (1957)

Tidlegare denne månaden las eg sjølvbiografien til Odd S. Lovoll. Den boka kom ut i år, det året Lovoll fyller 84 år. Tilfeldigvis fann eg fram denne boka, og halvveges i lesinga slo det meg at der er ein stor parallell - den boka kom ut det året Holand fylte 85. Begge var fødde i Noreg og emigrerte til USA, begge har skrive mykje om norsk-amerikanarar, men om lag der er det slutt på fellestrekka. Lovoll er ein høgt respektert forskar; Holand vert ikkje teken altfor alvorleg.

Grunnen er måten Holand kjempa for Kensingtonsteinen, og det er vel òg grunnen til at eg henta fram att denne boka. Han skreiv òg De Norske Settlementers Historie (1908) og fleire historiebøker om Door County, delen av Wisconsin han budd i. Eg har ikkje lese desse, men dei skal vera meir å stola på enn bøkene om Kensingtonsteinen.

I denne boka fortel han litt om oppveksten i Akershus. Mora døydde, og Holand utvandra då han var 13. Han flytta inn hjå broren, men likte seg dårleg der. Han vart etter kvart student, finansierte studiane ved å selja bøker på dørene hjå folk, bygde seg eit hus og seinare eit til, og levde etter kvart av skrivinga si. Det er rart, for denne boka er ikkje rare greiene. Han har høge tankar om seg sjølv, og låge tankar om mange andre. Han gjev mykje plass til anekdotar utan poeng, og hoppar over ting som kunne verka viktigare (som namn på ungar og slikt). Han har ei merkeleg avsporing midt i boka, der det kjem nokre kapittel om personar som levde for lenge sidan. Han er veldig oppteken av pengar, og veit kva alt han har kjøpt i livet kostar. Han skriv mykje om Kensingtonstein (som vart funnen i Minnesota i 1898, med ei runeskrift dei aller fleste meiner er ei forfalsking, men som Holand meiner at fortel om ein norsk/svensk ekspedisjon i 1364), han skriv mykje om Verendrye-steinen (ein stein funnen i Nord-Dakota rundt 1740, der det var gravert inn nokre teikn som ingen har sett, men som Holand er overtydd om at er runeteikn), og han skriv mykje om Newport Tower (eit steintårn i Rhode Island som er datert til midten av 1600-talet, men som Holand er overtydd om at var sett opp av vikingar). Det er dette som er det viktige for Holand å få fram, og det er typisk at den eine illustrasjonen inne i boka er ein faksimile frå Chicago Daily News, der artikkelen fortel om at Holand har vore i Paris og diskutert innskrifta på steinen.

Han gjer altså ikkje noko godt inntrykk i boka, og det vert forsterka av tittelen på kapitlet der han fortel om korleis han møtte ho han seinare gifta seg med: How I Chose My Wife.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Meir utvandring på kulturguffebloggen
L.A. Stenholt: Knute Nelson (1896)
Johan Bojer: Vår egen stamme (1924)
Ole E. Rølvaag: Giants in the Earth (1927)
Ole E. Rølvaag: Peder Victorious (1929)
Ole E. Rølvaag: Their Fathers' God (1931)

Hjalmar R. Holand: The Kensington Stone (1932)
Erik Wahlgren: The Kensington Stone, a Mystery Solved (1958)
Alfred Hauge: Cleng Peerson. Hundevakt (1961)
Hjalmar R. Holand: A Pre-Columbian Crusade to America (1962)
Gudrun Hovde Gvåle: O.E. Rølvaag. Nordmann og amerikanar (1962)
Alfred Hauge: Gå vest - (1963)
Alfred Hauge: Cleng Peerson. Landkjenning (1964)
Alfred Hauge: Cleng Peerson. Ankerfeste (1965)
Theodore C. Blegen: The Kensington Rune Stone (1968)
Utvandrarna (1971)
Nybyggarna (1972)
Einar Haugen: Norsk i Amerika (1975)
Anders Buraas: De reiste ut (1982)
Lars Chr. Sande (red.): De som dro ut (1986)
Gjerde & Qualey: Norwegians in Minnesota (2002)
Sverre Mørkhagen: Farvel Norge (2008)
Garrison Keillor: Life among the Lutherans (2009)
Gotaas og Kvarsvik: Ørkenen Sur (2010)
Sverre Mørkhagen: Drømmen om Amerika (2012)
Sverre Mørkhagen: Det norske Amerika (2014)
Odd S. Lovoll: Across the Deep Blue Sea (2015)
David M. Krueger: Myths of the Rune Stone (2015)
Odd S. Lovoll: Two Homelands (2018)
Odd S. Lovoll: Colonel Hans C. Heg and the Norwegian American Experience (2023)

26. november 2018

Siri Hustvedt: What I Loved (2003)

Eg les meg gjennom forfattarskapen til Siri Hustvedt på ny, og eg vert stadig overraska. Dette er den tredje romanen hennar. Eg las han då han kom ut, utan altfor store voner. Eg hadde vore sånn mellomnøgd med dei to fyrste, men las denne av di han fekk strålande meldingar. Eg likte boka stort, og hugsar ho som ei bok eg omtrent ikkje kunne leggja frå meg. No er ting annleis. Eg likte dei to fyrste bøkene hennar langt betre når eg las dei på nytt, spesielt Lily Dahl, medan denne ikkje var like god som fyrste gongen.

Me er i New York, og me er i kunstmiljøet. Forteljaren er kunsthistorikaren Leo Hertzberg, som vert kjend med kunstnaren Bill Wechsler etter å ha kjøpt eitt av bileta hans. Dei vert vener, familiane deira vert vener, og dei vert foreldre om lag samstundes. Dei to gutane, Mark og Matt, er begge einebarn, og har eit godt forhold, heilt til den eine av dei døyr. Den andre, Mark, vert eit problembarn - han lyg, han stel, han dopar seg, han stikk av, osb.

Leo vert etter kvart åleine. Han har mist son sin, kona hans flyttar til California, Wechsler døyr, og Mark vert altså eit problem. Han prøver å fungera, han prøver å finna ut av alt, men greier det ikkje.

Boka vart langt mindre fengande enn eg trudde. Spesielt den fyrste delen av boka var uventa stilleståande. Det tek seg opp midtveges, etter at Matt døyr, men det tek liksom aldri heilt av.

Guffen er lunken.

Meir Hustvedt på kulturguffebloggen
The Blindfold (1992)
The Enchantment of Lily Dahl (1996)
The Sorrows of an American (2008)
The Summer Without Men (2011)
Paul Auster og Siri Hustvedt (Bergen, 2.2.13)
The Blazing World (2014)
Memories of the Future (2019)

25. november 2018

Bill Bryson: Down Under (2000)

Australia er eit merkeleg land. Eg har aldri vore der, men har sjølvsagt fått med meg at det er noko utanom det vanlege. Mange dyr, plantar og mineralar finst berre der. Dei som er på jakt etter noko kuriøst kan altså trygt ta turen. Det er såleis eit perfekt reisemål for Bill Bryson. Han er alltid på leit etter det uvanlege og etter dei gode historiene, og i Australia finn han dette overalt.

Turen hans ser ut til å vera tredelt, også i tid. Han opnar med ei reise til den tettast befolka delen av Australia, det sørvestlege hjørna. Så er han i nordaust, nord og sentralt, før han avsluttar på vestkysten. Han vekslar mellom eigne opplevingar og historiske tilbakeblikk.

Det siste har han mange av, kanskje av di han fleire gonger er inne på at ingen andre bryr seg om det som skjer i Australia. Dels på grunn av det er det mange rare hendingar å dra fram: Han skriv til dømes om den fyrste gongen etterkomarar av europeiske immigrantar var på ekspedisjon langt ute i ørkenen. Dei trefte nokre innfødde, og det fyrste ein av dei innfødde gjorde var å bøya seg ned og knyta skolissene til ein av immigrantane. Heilt perfekt skoknute, knytt av ein som ikkje brukte sko sjølv. Kven hadde han lært det av? Ingen veit.

Han skriv godt, og her er sjølvsagt mykje å le av. Han viser òg fram fine haldningar, slik han har for vane - han er heilt på lag med det australske urfolket, han er kritisk til dei som vassar i pengar utan å bruka dei til noko fornuftig, og han er kritisk til korleis folk øydelegg naturen og naturressursane.

Guffen tilrår.

Meir Bryson på kulturguffebloggen
The Lost Continent (1989)
Neither here Nor there (1991)
Notes from a Small Island (1995)
A Walk in the Woods (1998)
Notes from a Big Country (1998)
Shakespeare. The World as a Stage (2007)
At Home (2010)
One Summer. America 1927 (2013)
The Road to Little Dribbling (2015)
The Body (2019)

22. november 2018

Jakob Naadland: Penneteikningar [1925]

Slike bøker burde det eigentleg vera fleire av. Naadland har skrive korte skisser over personar han set høgt. Det gjer han med vekslande hell, men ideen er god. Dei fem han skriv om er forfattaren Arne Garborg, læraren og stortingsmannen Olav Sveinsson, stortingsmann og statsminister Johannes Steen, skulemannen og stortingsmannen Viggo Ullmann, og forfattaren og bladmannen Aasmund Olavsson Vinje.

Dei to beste artiklane er om dei to eg visste minst om på førehand. Når Naadland skriv om Sveinsson og Steen lagar han gode biografiske skisser, og skriv grunnleggande og godt om begge to. Best er artikkelen om Sveinsson, som Naadland ser ut til å setja nesten urimeleg høgt. I dei tre andre artiklane legg han mindre vekt på det biografiske. Han vil heller skriva om tankeverda deira, han prøver å finna ut kva som påverka dei til å få dei meiningane dei har. Slike artiklar kan sjølvsagt vera minst like interessante som biografiske artiklar, men det verkar ikkje som om Naadland har fullt tak på dette. Han vinglar, han er usikker, og poenga hans kjem ikkje spesielt tydeleg fram.

Guffen er lunken.

Meir Naadland på kulturguffebloggen
Noreg er namnet (1954)

21. november 2018

She's Gotta Have It (1986)

Dette er debutfilmen til Spike Lee. Dei hadde ikkje rare budsjettet, og filmen vart spelt inn på to veker. Det er tydeleg, her er både skodespel og scener som gjerne skulle vore forbetra.

Hovudpersonen i filmen er Nola Darling. Ho bur i Brooklyn, og har eit godt liv. Ho har tre kjærastar på ein gong. Dei veit alle om kvarandre, og sjølv om dei seier at det stort sett er greitt, er ho den einaste som er hundre prosent komfortabel med denne løysinga. Til Thanksgiving inviterer ho like godt alle tre til ein middag, og det går om lag slik ein kunne venta.

Det er ein fin film, om ein greier å sjå vekk dei openberre manglane eg nemnde over. Her er mykje å le av. Filmen verkar òg som ei helsing til Manhattan av Woody Allen. Også den filmen handlar om folk som ikkje finn heilt ut av forholda dei er i, og også der er Brooklyn Bridge med i ei eller fleire scener. Skilnaden er at i denne filmen skjer alt på Brooklyn-sida av brua.

Guffen tilrår.

17. november 2018

Kjersti Annesdatter Skomsvold: Barnet (2018)

Kjersti Skomsvold skriv fine bøker. Ho hentar ofte stoffet frå eige liv, og slik ser det òg ut til å vera her. Eg-personen har nett vorte mor, ho har fått to ungar på under to år. Boka er skriven til den yngste av desse. Mora fortel om korleis det er å vera mor, om korleis den nyfødde oppfører seg, og ho fortel om korleis ho og barnefaren, Bo, møtte kvarandre.

Ho fortel òg om ein skrivelærar ho har hatt, ein forfattar som etter kvart stod henne nær, men som seinare tok livet sitt. I ei tidlegare bok av Skomsvold hadde òg eg-personen eit nært venskap med ein skrivelærar/forfattar, og det var då svært tydeleg kven den karakteren var inspirert av. Det er ikkje like tydeleg no, men det er nærliggjande å tru at det er den same personen som har inspirert denne romankarakteren.

Det er ei fin bok, men av og til vert det litt for personleg. Av og til verkar det som om dette er noko ei mor kan seia til barnet sitt, utan at ho treng å dela det med fleire. Men det er berre av og til, det er altså ei fin bok om det å verta mor, og det å finna nokon å høyra til saman med.

Guffen tilrår.

Meir Skomsvold på kulturguffebloggen
Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg (2009)
Monstermenneske (2012)
33 (2014)
Kjersti Annesdatter Skomsvold leser Aksel Sandemose (2017)
Den andre forsvinninga (2019)
I dag jeg, i morgen du (2020)
Agnes natt og dag (2021)
Syke søster (2023)

14. november 2018

Odd S. Lovoll: Two Homelands (2018)

I serien rare samantreff (der det rett nok tek litt tid før eg kjem til poenget): Eg har skrive to artiklar om kunstaren Lars Fletre til den lokale årboka. I det høvet har eg hatt litt kontakt med dotter hans, som bur i New York City. Mor hennar var assistent for Lovoll då han skreiv boka A Century of Urban Life (1988). I ein e-post for ein månad sidan skreiv ho at ho hadde ein avtale med Lovoll midt i oktober, og at ho nett hadde kjøpt denne boka. Eg hadde ikkje fått med meg at ho var gjeve ut, men tinga ho på Amazon nokre dagar etterpå. Før boka var komen i hus, fekk eg ein e-post frå Lovoll, der han fortalde om møtet med dotter til Fletre. Lovoll og eg er på nikk frå gamle dagar; han var til god hjelp då eg skreiv hovudoppgåva mi. Det er minst ti år sidan sist eg høyrde frå han, og eg kjenner han uansett ikkje spesielt godt.

Det var difor mykje nytt i denne boka. Han er i dag den største kjennaren av den norske utvandringa til USA, og han har skrive fleire bøker og mange artiklar om emnet. Her viser han at han har fyrstehandskjennskap til utvandring. Han var fødd på Sunnmøre i 1934. Faren var fiskar, og då den andre verdskrigen braut ut var faren på fiske. I staden for å reisa heim til eit okkupert land reiste han til USA. Han kom heim i 1945, og året etter utvandra heile familien. I 1952 flytta dei til Noreg igjen, og slo seg ned i Volda (der dei bygde eit amerikanskprega hus eg må ha gått forbi hundrevis av gonger utan å vita at dette var eit Lovoll-hus). Han studerte, han gifta seg, han arbeidde som lærar, før familien i 1966 utvandra til USA igjen. Her vart han etter kvart professor ved St. Olaf College i Northfield, Minnesota, og redaktør for NAHA, det norskamerikanske historielaget.

I denne boka viser han korleis han ved fleire høve var den nye, den som var innflyttar frå eit anna land. I 1946 tok han til på ein amerikansk skule utan å kunna engelsk; seks år seinare var han norsk elev på gymnaset i Volda utan å vera heilt stø i norsk. Det er ei fin skildring av eit rikt liv, og boka er langt meir enn ein rein sjølvbiografi.

Guffen tilrår.

Meir utvandring på kulturguffebloggen
L.A. Stenholt: Knute Nelson (1896)
Johan Bojer: Vår egen stamme (1924)
Ole E. Rølvaag: Giants in the Earth (1927)
Ole E. Rølvaag: Peder Victorious (1929)
Ole E. Rølvaag: Their Fathers' God (1931)

Hjalmar R. Holand: The Kensington Stone (1932)
Hjalmar R. Holand: My First Eighty Years (1957)
Erik Wahlgren: The Kensington Stone, a Mystery Solved (1958)
Alfred Hauge: Cleng Peerson. Hundevakt (1961)
Hjalmar R. Holand: A Pre-Columbian Crusade to America (1962)
Gudrun Hovde Gvåle: O.E. Rølvaag. Nordmann og amerikanar (1962)
Alfred Hauge: Gå vest - (1963)
Alfred Hauge: Cleng Peerson. Landkjenning (1964)
Alfred Hauge: Cleng Peerson. Ankerfeste (1965)
Theodore C. Blegen: The Kensington Rune Stone (1968)
Utvandrarna (1971)
Nybyggarna (1972)
Einar Haugen: Norsk i Amerika (1975)
Anders Buraas: De reiste ut (1982)
Lars Chr. Sande (red.): De som dro ut (1986)
Gjerde & Qualey: Norwegians in Minnesota (2002)
Sverre Mørkhagen: Farvel Norge (2008)
Garrison Keillor: Life among the Lutherans (2009)
Gotaas og Kvarsvik: Ørkenen Sur (2010)
Sverre Mørkhagen: Drømmen om Amerika (2012)
Sverre Mørkhagen: Det norske Amerika (2014)
Odd S. Lovoll: Across the Deep Blue Sea (2015)
David M. Krueger: Myths of the Rune Stone (2015)
Odd S. Lovoll: Colonel Hans C. Heg and the Norwegian American Experience (2023)

11. november 2018

Paul Auster: Auggie Wren's Christmas Story (2004)

Ein forfattar, eg-personen i denne forteljinga, har fått eit akutt tilfelle av skrivevegring. Han bur i Brooklyn, og New York Times har bede han om å skriva ei joleforteljing, som skal trykkast i avisa fyrste joledag. Han er klar over at det er ei fjør i hatten, men han har ingen idear, og fristen er berre nokre dagar unna. Dette fortel han til eigaren av den lokale tobakksforretninga, Auggie Wren,som seier at han kan mange joleforteljingar. Viss forfattaren spanderer lunsj, skal han gjerne fortelja ei.

Og det er ei finfin forteljing han kjem med. Ein gong tok han nesten ein butikktjuv på fersken. Tjuven, Roger Goodwin, sprang frå han, men mista lommeboka si. Adressa stod i lommeboka, så ei jol fann han ut at han ville returnera henne. Der fann han berre den blinde bestemora til tjuven. Han gjev seg ut for å vera barnebarnet, dei feirar jol i lag. Då han går på do finn han tjuvgods det eigentlege barnebarnet må ha sett der, og han tek med seg eit kamera når han går.

Denne forteljinga var utgangspunkt for filmen Smoke. Der er det sluttscena, og der er ei tydeleg endring: I filmen kjem det to klare hint om at Wren berre diktar opp det heile. Rett før han fortel, les han namnet Roger Goodwin på framsida av ei avis. Og rett etter at forteljinga er ferdig, seier forfattaren noko slikt som at "you have a real talent for bullshitting".

Og det er kanskje litt av poenget. Alle har gode historier å fortelja, men dei skal forteljast på ein god måte, og det er der talentet til Auggie Wren ligg. Forteljinga vart skriven i 1990, filmen kom i 1995, og denne utgåva kom i 2004 - fabelaktig illustrert av Isol.

Guffen tilrår.

Meir Auster på kulturguffebloggen
The Invention of Solitude (1982)
Paul Benjamin: Squeeze Play (1984)
The New York Trilogy (1987)
In the Country of Last Things (1987)
Moon Palace (1989)
The Music of Change (1990)
Leviathan (1992)
Mr. Vertigo (1994)
Smoke (film, 1995)
Timbuktu (1999)
True Tales of American Life (redaktør, 2001)

The Book of Illusions (2002)
Oracle Night (2003)
Auster, Karasik og Mazzucchelli: City of Glass (teikneserie, 2004)
The Brooklyn Follies (2005)
Travels in the Scriptorium (2006)
The Inner Life of Martin Frost (2007)
Man in the Dark (2008)
Invisible (2009)
Sunset Park (2010)
Winter Journal (2012)
Paul Auster og Siri Hustvedt (Bergen 2.2.13)
Auster and Coetzee: Here and Now (2013)
Report from the Interior (2013)
4 3 2 1 (2017)
A Life in Words. Conversations with I.B. Siegumfeldt (2017)
Talking to Strangers (2019)
Groundwork (2020)
Bloodbath Nation (2023)
Baumgartner (2023)

7. november 2018

Willa Cather: Death Comes for the Archbishop (1927)

Eg har lese to bøker av Cather før. Begge to var frå prærie-trilogien hennar, og begge var finfine. Denne boka vert gjerne omtalt som eit høgdepunkt i forfattarskapen hennar, så eg venta meg mykje her. Det vart i staden ein nedtur.

To katolske prestar reiser til New Mexico for å etablera ei kyrkje der. Dei møter lokale folk, dei vert kjend med lokale skikkar, dei får erfara det lokale klimaet, og dei arbeider som prestar. Boka er sett saman av fleire små historier som høyrer saman, men som likevel ikkje har nokon direkte samanheng.

Det heile er keisamt. Ualminneleg keisamt. Eg veit ikkje om det er dei mange skildringane av den litt ukjende kulturen, om det er dei mange reisene dei to prestane legg ut på, eller om det er noko heilt anna, men det er i alle fall lite som fascinerer her.

Guffen kan ikkje tilrå dette.

Meir Cather på kulturguffebloggen
O Pioneers! (1913)
My Ántonia (1918)

6. november 2018

Tomas Espedal: Elsken (2018)

Me er i relativt vanleg Espedal-terreng her. Hovudpersonen er forfattar, han bur i Bergen, han er glad i damer, han er glad i å drikka, han er glad i å gå. Hovudpersonen heiter like godt Jeg, slik at det er lett å tenkja at Espedal hentar inspirasjon frå eige liv.

Jeg har bestemt seg for å dø. Han vil leva eitt år til. Han møter ei kvinne, ho vert gravid, og han vert i tvil om han verkeleg vil gjera slutt på livet sitt. Slutten på boka er ørlite open, han er på veg ut på ei bru, og han tenkjer på kva han skal gjera når han kjem til det høgaste punktet på brua.

Lenge er dette svært bra. Espedal skriv jo så godt og flott, og den fyrste halvdelen av boka er finfin. Men det skjer eit eller anna rundt midten av boka, det fengar ikkje like mykje, det flyt ikkje like godt.

Guffen er lunken.

Meir Espedal på kulturguffebloggen
En vill flukt av parfymer (1988)
Hun og jeg (1991)

Biografi (glemsel) (1999)
Dagbok (epitafer) (2003)
Brev (2005)
Gå. (Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv) (2006)
Imot kunsten (2009) 
Litteratursymposiet i Odda, 2010

Imot naturen (2011)
Bergeners (2013)

Mitt privatliv (2014)
Året (2016)
Lyst (2022)

26. oktober 2018

Peter Guralnick: Last Train to Memphis (1995)

Det finst biografiar, og så finst det biografiar. Eg las denne for rundt femten år sidan, etter å ha lese mykje varmt om han. Eg har ikkje noko nært forhold til Elvis, anna enn at eg er sånn litt over middels interessert i rocknroll-historia. Eg har vore på Graceland, eg har vore i Sun Studio, eg har vore på Elvis-busstur i Memphis, og eg kjenner til alt snakket om at han berre feika sin eigen død.

Men dette er altså noko heilt anna. Kvar det geniale ligg er eg ikkje heilt sikker på. Det er dels av di Guralnick har gjort eit glimrande og omfattande kjeldearbeid, der han elegant vekslar mellom nye intervju og samtidige skriftlege kjelder. Det er dels av di Guralnisk skriv svært lett og godt. Men det er kanskje mest av di han har eit så godt driv i forteljinga. Han stoppar opp med det det bør stoppast ved, han går fort vidare ved mindre viktige ting. Og det er ein fryd å lesa denne boka.

Boka dekkjer tida fram til Elvis reiste i militæret i 1958. Dei mest spanande åra er frå han debuterer som plateartist og vert superstjerne, fram til han pendlar til Hollywood for å laga dårlege filmar. Ein nøkkelperson i denne utviklinga er manageren hans, Colonel Tom Parker, som gjev ein komplett god ein i musikk eller utvikling eller kvalitet - han tenkjer berre på pengar. Ein annan nøkkelperson er Gladys, mor til Elvis, som døyr i 1958. Elvis var einebarn, og var svært nært knytt til mora. Og nokre tredje nøkkelpersonar er alle damene han etter kvart vassar i.

Resten av livet til Elvis vert presentert i del to av denne biografien. Det tek ikkje mange dagane før eg kastar meg over den.

Guffen tilrår.

Meir Elvis på kulturguffebloggen
West, West og Hebler: Elvis, What Happened? (1977)
Gail Brewer-Giorgio: Is Elvis Alive? (1988)
Peter Guralnick: Careless Love (1999)
Alanna Nash: The Colonel (2003)
Elvis (2022)
Priscilla (2023)

21. oktober 2018

Vidar Kvalshaug: Den første av dine aller siste sjanser (2009)

Robert Forster laga ein gong ei liste han kalla "The 10 rules of rock'n'roll". Den er full av gode observasjonar, som til dømes den om at bandet med flest tatoveringar har dei dårlegaste songane. Det har ikkje så mykje med denne boka å gjera, men det har derimot ein annan av reglane hans: Den nest siste songen på alle album er den veikaste.

Slik er det òg i denne novellesamlinga. Den niande av ti noveller, "Lyset i desember", er den veikaste. Det er ikkje det same som at ho er veik, men det var den einaste av novellene eg ikkje likte. Dei andre er altså alle gode, og slik er det gjerne når ein les novellesamlingane til Kvalshaug.

Når eg les novellesamlingar ser eg gjerne etter ein fellesnemnar. Det finst nokre slike her, men den tydelegaste ligg kanskje i tittelen: Hovudpersonane i novellene står ved små eller store vendepunkt i livet, og har ein sjanse til å få alt i orden igjen.

Det greier dei kanskje, det får me ikkje alltid vita. Kvalshaug syner oss ikkje alltid kvar vegen vidare går, eller kva resultatet av den vanskelege situasjonen vert. Det fine er at det er ikkje det viktige. Han viser oss situasjonane, han kjem med nok drypp frå fortida til at me skjønar kva som gneg, og han fortel oss altså ikkje meir enn me treng å vita. Men han fortel det på ein knakande god måte.

Guffen tilrår.

Meir Kvalshaug på kulturguffebloggen
Ingen landevei tilbake (1996)
Nesten som på film (1998)
Komme hjem og reparere hus (2005)
Trampolineland (2012)
Alt på stell (2016)
Blodbøksommer (2017)

16. oktober 2018

Gudrun Hovde Gvåle: O. E. Rølvaag. Nordmann og amerikanar (1962)

I gamle dagar skreiv eg ei hovudoppgåve om nokre norsk-amerikanske greier. Eg las (sjølvsagt) mykje om den norsk-amerikanske historia, og melde meg mellom anna som livstidsmedlem i NAHA, det norsk-amerikanske historielaget. Nokre gonger i året får eg medlemsbladet deira, og i det siste nummeret stod det ein fin reportasje om hytta til Ole Edvard Rølvaag.

Namnet til Rølvaag dukka opp fleire stader då eg arbeidde med hovudoppgåva. Han er best kjend for romanen Giants in the Earth, men var òg sentral i NAHA då det vart grunnlagt i 1925, og gav òg ut artikkelsamlinga "Omkring fedrearven", der han mellom anna skriv om korleis den norske kulturarven vart (evt. ikkje vart) halden i hevd i dei norsk-amerikanske miljøa. Artikkelen i medlemsbladet minte meg på at eg lenge har hatt ein ulesen Rølvaag-biografi ståande. Eg fann han omsider fram, og det var verdt bryet.

Gvåle går svært grundig til verks. Boka har tre delar - ein der ho fortel livshistoria til Rølvaag, ein der det handlar om yrkeslivet, og om korleis han opplevde at dei norske miljøa vart gradvis meir norsk-amerikanske, og ein tredje om dei skjønnlitterære bøkene hans. Rølvaag (1876-1931) vaks opp på Helgeland, og utvandra til USA då han var tjue år gamal. Han studerte, og vart etter kvart professor i norsk ved St. Olaf College i Northfield, Minnesota. Det vart heimen hans resten av livet. Han var svært aktiv, han hadde stor arbeidskapasitet, og han fekk gjort mykje i det relativt korte livet sitt. Han vart vidgjeten, også i USA, over natta etter at Giants in the Earth kom ut i 1927. Boka hadde kome ut på norsk i to delar, I de dage (1924) og Riket grundlægges (1925). Seinare kom det to band til i den same serien.

Gvåle presenterer alt dette grundig, og ho skriv òg mykje om den norsk-amerikanske kulturen generelt. I kapitlet om bøkene hans bruker ho for mykje plass på å referera handlinga, men bortsett frå den detaljen var dette ei fin bok. Fin nok til at eg trur eg må henta fram att Giants in the Earth, og kanskje til og med lesa dei to bøkene som kom etter den.

Guffen tilrår.

Meir utvandring på kulturguffebloggen
L.A. Stenholt: Knute Nelson (1896)
Johan Bojer: Vår egen stamme (1924)
Ole E. Rølvaag: Giants in the Earth (1927)
Ole E. Rølvaag: Peder Victorious (1929)
Ole E. Rølvaag: Their Fathers' God (1931)

Hjalmar R. Holand: The Kensington Stone (1932)
Hjalmar R. Holand: My First Eighty Years (1957)
Erik Wahlgren: The Kensington Stone, a Mystery Solved (1958)
Alfred Hauge: Cleng Peerson. Hundevakt (1961)
Hjalmar R. Holand: A Pre-Columbian Crusade to America (1962)
Alfred Hauge: Gå vest - (1963)
Alfred Hauge: Cleng Peerson. Landkjenning (1964)
Alfred Hauge: Cleng Peerson. Ankerfeste (1965)
Theodore C. Blegen: The Kensington Rune Stone (1968)
Utvandrarna (1971)
Nybyggarna (1972)
Einar Haugen: Norsk i Amerika (1975)
Anders Buraas: De reiste ut (1982)
Lars Chr. Sande (red.): De som dro ut (1986)
Gjerde & Qualey: Norwegians in Minnesota (2002)
Sverre Mørkhagen: Farvel Norge (2008)
Garrison Keillor: Life among the Lutherans (2009)
Gotaas og Kvarsvik: Ørkenen Sur (2010)
Sverre Mørkhagen: Drømmen om Amerika (2012)
Sverre Mørkhagen: Det norske Amerika (2014)
Odd S. Lovoll: Across the Deep Blue Sea (2015)
David M. Krueger: Myths of the Rune Stone (2015)
Odd S. Lovoll: Two Homelands (2018)
Odd S. Lovoll: Colonel Hans C. Heg and the Norwegian American Experience (2023)